/danmarktråden/

Weekendudgaven

Attached: 1536298355217.png (342x342, 164K)

trist

Over hvad?

Hei user. Håper du fremdeles er her. Så ikke spǿrsmålet fǿr nå, så det er jo litt uheldig.

>selvom oldnordisk nok havde flere lyde, end der blev repræsenteret af deres runer.

Dette er et flott spǿrsmål. Jeg har brukt lang tid på å prǿve å avklare hvorfor runeskrifta utviklet seg i den retning som den gjorde.

Den rimeligste innfallsvinkelen er vokalene, og her er situasjonen slik: norrǿnt utviklet en del nye vokaler fra urnordisk. Vokalsystemet ǿkte fra fem (5) vokaler i urnordisk til ni (9) vokaler i tidlig norrǿnt. Diftongene er litt vanskeligere å arbeide med, så jeg lar dem ligge. Det er også mulig at norrǿnt hadde to ulike y-lyder, således ti (1) vokaler, men dette er vanskelig å påvise.

Når ny vokal oppstår, eller når gammel vokal skifter verdi (får omlyd), er det ikke åpenbart for yngre talere å avklare hvordan den nye lyden burde skrives. Engelskmennene lǿste problemet med nye vokaler ved å innovere nye runetegn og å gi disse runene nye navn. Du tenker kanskje at det er veldig rimelig, men den engelske lǿsninga er heller ikke uproblematisk. Den opprinnelige runa for o-lyden var jo nettopp O-runa, gjerne kalt "odal". På grunn av i-omlyd i gammelengelsk hadde O-runas verdi skiftet fra /o/ til en ǿ-lyd, og i vestsaksisk (d.e. den best belagte gammelengelske dialekta) hadde den lange ǿ-lyden faktisk falt sammen med e-lyden. Derfor står "odal" i vestsaksisk for /e/ (!), og gammelengelsk har således fått to ulike runer for e-lyden. Dette er vanskelig. Samtidig hadde den gamle a-runa også fått en ny verdi, nettopp /o/. Så systemet i gammelengelsk er også ganske forvirret.

1/3

Attached: 1559925923733.png (743x924, 155K)

Twin Peaks er lort

Jeg kan også trekke fram at engelskmennene ikke klarte å skille mellom g-lyden og j-lyden, fordi gammel g-lyd gikk over til en j-lyd under visse forhold. (Se f.eks. "yard" contra "gård" – her stammer "yard" faktisk fra en gammel Jow Forums.) Dette skjedde i navnet på G-runa, "giefu", og således gikk verdien til G-runa over til [j]. Men /j/ hadde allerede en rune i j-runa, som het "year". Engelskmennene fikk således fått to ulike runer for [j], og hadde ingen rune for [g]. Ja, det er til og med slik i poesien deres at g-lyden danner stavrim med j-lyden!

Hva skjedde i Skandinavia? Jo, man lot gamle runer holde flere ulike verdier. Således kan a-runa stå for en ren a-lyd, /a/, eller for omlydsproduktene /æ/ og /ǫ/. Både æ-lyden og ǫ-lyden (el. å-lyden) oppstod fra en gammel a-lyd, så dette er egentlig ikke så veldig problematisk.

Den gamle e-runa ble ustabil etter urnordisk "brytning", dvs vår unike overgang /e/ > /ia/, som man ser i ord som JORD, HJERTE (sammenlikn med tysk ERDE, HERZ, med rene e-lyder). Når runa som skulle stå for /e/ begynner å stå for en slags i-lyd eller en j-lyd, kan den jo ikke lenger stå for /e/. Og plutselig manglet Skandinavia en egen e-rune. I vikingtid blir e-lyden, som i det hele tatt var veldig sjelden (pga brytning), uttrykt av I-runa.

Den gamle p-runa ble også ustabil, pga lite bruk. Lyden /p/ er faktisk ufattelig sjelden i germanske språk, og tegnet for p-runa ble i praksis nesten aldri brukt. Statistikk på dette er veldig klar. Når runeristerne mangler p-runa, ser det ut som at b-runa ble brukt for /p/, i tillegg til /b/. B-lyden ble også etter hvert to ulike lyder, [b] og [β]. (Mange mener at b-lyden "alltid" hadde to ulike verdier, men det tror ikke jeg. Jeg tror at b-runa opprinnelig kun stod for [β], og at [b] ikke fantes fǿr sen eller mellomsen urnordisk språkperiode.) Dessuten fantes det også to ulike p-lyder, [p] og [pʰ], så b-runa har altså etter hvert fått fire (4) ulike verdier: [b, β, p, pʰ].

2/3

Attached: om engelsk stavrim med 'g' og 'j'.jpg (864x370, 133K)

Jeg kan gå inn i flere andre detaljer for ulike tegn, men jeg tror dette holder for å illustrere hovedpoenget mitt. Det vanskeligste å forstå er hvorfor O-runa ikke blir beholdt; dens verdi eller verdier ble overtatt av U-runa. Den står dermed for /u, o/, pluss omlydsvokalene /y, ǿ/, og halvvokalen [w].

Men dette er jo i tråd med tendensen som i det urnordiske korpuset. Jeg tror at, etter synkopetida, hadde språket i Skandinavia utviklet seg så drastisk og så langt fra språket som runealfabetet opprinnelig skulle uttrykke, at man faktisk gjennomgikk en bevisst reform av alfabetet. Jeg tror at det var blitt så vanskelig (umulig) å uttrykke norrǿnt språk med runeskrift at de rett og slett "måtte" omskape det. Mange av utviklingene (bortfall av runer) hadde allerede skjedd naturlig, og reformen har egentlig bare tatt videre de utviklingene som allerede hadde skjedd, samtidig som den skapte en ny, stabil ortografi. Det inngikk ganske mange drastiske innovasjoner i reformen; men ett grunnprinsipp har altså vært å la runer holde flere ulike verdier.

Et annet prinsipp var visstnok at runer som står lenger fremme i ei "ætt" burde bevares over runene som står lenger bak. (Således blir alle de seks fǿrste runene beholdt; mens O-runa og D-runa faller bort.)

Et tredje prinsipp, som muligens ikke tredde inn umiddelbart, var visstnok at runene skulle forenkles på et rent grafisk nivå. Således skifter M-runa og H-runa sin fysiske form.

Men men, jeg burde kanskje stopp her. Jeg synes selv at dette emnet er ufattelig interessant, åpenbart. Men det er kanskje ikke alle som setter pris på autismen min her.

3/3

Attached: 'det yngre runealfabets opprinnelse' .png (902x318, 80K)

Jeg vil gerne hjem, men det gor mine forældre kede af det. Hvad gor jeg? Har mest lyst til at være alene.

det eneste af lynch jeg har set er inland empire, og den film er godt nok langt oppe i sin egen rov

Se Blue Velvet